Hel ved

 Hel ved – hva har det med vennskap å gjøre?

Jo, det tror jeg at jeg forstår.

Selv om jeg ikke kan se meg selv som det folk flest kanskje forbinder med «hel ved», sagt om mennesker, i betydningen at den du ble født som, skal du være hele livet igjennom, har du gjort deg opp en mening om noe, skal du målbære den like lenge, nær der du er født skal du bo, du skal jobbe med det du først utdannet deg til, de vennene du fikk som barn skal du holde på livet ut. Det snakkes en del om «somewheres and anywheres» i media for tida. Jeg har lenge definert meg som en «somewhere», men innser at jeg har en «anywhere» i meg, ja, det er kanskje sånn halvt om halvt, slik det er med det meste når det gjelder meg. «Du er født på en dørstokk», sa en astrolog til meg da han skulle tolke horoskopet mitt. Jeg så nok ut som et spørsmålstegn, så han fortsatte, - i betydningen at du kan bevege deg mellom to verdener, den alle kan se, og en annen som ikke alle får øye på. Her jeg sitter i leilighet i byen, nylig flyttet fra gård på landet, kan jeg virkelig forstå dualiteten jeg er bærer av…og som Carl Gustav Jung også snakket om da han sa om seg selv at han den første delen av livet hadde vært ekstrovert, og introvert den siste halvdelen, og at det skapte en balanse i hans liv.

Selv har jeg hatt mange store overganger i livet, «anywhere» delen av meg har nærmest truet seg fram ved det som kan fortone seg som kriser i livet, og som mange opplever.

Tilbake til vennskap og hel ved. På dagens lille kort fra Bjørg Thorhallsdottir står det: «En god venn forsvinner aldri ut av hjertet». Og det kan jeg kjenne at stemmer. Uansett fysisk avstand, er det noen som alltid vil være der, være med meg i hjertet.

Selv om jeg ikke er «hel ved» i betydningen å aldri skifte mening, arbeid eller bosted, tror jeg de som virkelig kjenner meg over tid vet at de alltid vil ha en venn i meg, uansett hva jeg måtte finne på av ytre endringer.

I går så jeg teaterstykket «Hel ved» etter boka ved samme navn av Lars Mytting. For en underfundig og merkelig forestilling! Her ble vi virkelig invitert inn i «somewhereland», hvor ingen ting forandrer seg, bortsett fra at nyvinninger som motorsag og traktor har kommet til de seinere år, til erstatning for hest, sag og øks.

Den gamle tømmerhoggeren gikk giktbrudden og krokbøyd fram og tilbake over scenen med en liten favn ved som han møysommelig stablet, tett og sirlig i en stor stabel. «Ta vare på flokken din, varme og mat er viktigere enn ord» var hans leveregel. Stabelen med ved var til kona gjennom 50 år, slik at hun skulle holde varmen etter at han var død, som han forsto ikke var så lenge til. Det var kjærlighet i hver eneste kubbe, hvert eneste smertefulle skritt fra vedhaugen til vedskiene ble lagt opp på stabelen.

Jeg kjente igjen bevegelsene og følte med ham hver gang han måtte bøye seg for å få en kubbe opp fra bakken, og måtte støtte seg på en annen kubbe for å komme seg opp på beina igjen! Akkurat sånn er det å ha vondt i kroppen, du kommer deg smått om senn ned på kne, men du verden, å komme opp igjen er ingen spøk!

Du for en forestilling – få den med deg om du er klar for nostalgi og kloke betraktninger om en tid som var – og fortsatt er, men ikke mye belyst. Du lærer mye i dette teaterstykket, om ved, stillhet og noen få ord. Og stemingsskapende musikk fra tømmerskogen med Stein Torleif Bjella og band.

God fredag den 8. desember